Det tekstile arbeidsåret i det gamle bondesamfunnet

Klipping av ull

Sommeren begynte 14. april, den første sommerdag. Til de første uten­dørsarbeidene hørte det med å vaske sauene før de skulle klippes. Det var best en solskinnsdag slik at sauene tørket fort. Flere steder i Norge var det vanlig å la sauene beholde en liten krøll igjen på hodet eller i nakken, for ellers ville ikke sauen trives. Ofte ble kurven med den usorterte ulla satt rett opp på loftet, fordi husmora på gården ikke hadde tid til videre arbeid med ulla i sommerhalvåret. På større gårder ble tjenestejentene satt til å sortere ulla før den ble lagret til høsten.

Det vannet som man hadde vasket sauene i før klippingen, var etter tradisjonen godt å vaske ullplagg i for fettet virket som såpe. Det hendte også at kvinnene selv tok seg et bad i dette vannet. Det var nemlig knyttet mye overtro til dette spesielle vannet. Det skulle ha særskilt kraft.

Man kunne også bruke det til å skylle opp tepper og åklær en var spesielt redd for. Sauevannet skulle gjenopplive fargene og gi spesielt vakre og klare farger.

Tekstilproduksjon på setra

Ut i juni var det vanlig å få buskapen til seters. Seterproduksjonen av ost og smør var viktig. Kunne man produsere mer enn til eget forbruk kunne det selges og skaffe kontanter som det ikke var mye av i natural-husholdningen. Selv på setra var tekstilproduksjonen en del av arbeidet. Kvinnene og jentene hadde alltid garn med seg og hvert fritt øyeblikk ble brukt til strikking. Det var først og fremst strømper, sokker og vatter det var viktig å få laget før vinteren.

Nålbinding

Nålbinding er en håndarbeidsteknikk som er svært gammel, og som kalles for den gamle tids strikkemåte. Nålbinding var altså i bruk før noen visste om strikkepinnene. Redskapen er ei grov flat nål. laga av tre eller bein. Nåla er ca. 8 cm lang. og 6 – 7 mm brei.

Garnet som de brukte, var hjemmespunnet. Det var tjukt to-lagt og tvinna svært løst, slik at det kunne tøves lett. Nålbinding ble mest brukt til sokker, votter, vester og strømper.  Det ble også laget melkesiler av håret nederst på kurompa og såler til å ha i skoa.

Farging

Det var også viktig å ta vare på planter og plantedeler til farging. Etter gammel overbevisning skulle den beste tiden for innsamling av planter være rundt St. Hans, da skulle man få de kraftigste fargene. Lyngen og porsen skulle tas før blomstring, da ga disse plantene en god gulfarge. Steinmose ga en slitesterk brunfarge og denne mosen var den vanligste fargeplanten.

Lin

Ull var det råstoff som de fleste klærne var laget av. På samme tid som kornet ble sådd, ble også linfrøet satt i jorda. Linplanten er en meget gammel kulturplante. Den kunne brukes både til mat og klær. Det fantes linfrø i Osebergskipet. l enkelte av vevnadene har det også vært brukt lin, men dette materialet har tålt oppholdet i gravskipet dårligere enn f.eks. ull.

Linåkrene var et syn under blomstring, da ble hele åkeren farget blå av blomstenes intense farge. Men for å oppnå linstoff måtte linet gjennom mange prosesser. l august ble linstråene rykket opp med rota og tørket. For å skille frøene fra stråene ble linet enten tresket eller dradd gjennom en linkam som var mer skånsom, men også mer tidkrevende måte å gjøre det på. Så måtte halmen røytes, enten ved å legge linhalmen på bakken og la dugg og annen væte gjennomfukte den, eller rett og slett legge den i et vann eller en bekk. Halmens ytre lag løsnet i fuktighet og de indre fibrene kom til syne. Disse fibrene kalles for «toet» og det ble tørket i badstu eller i eldhus.

Neste skritt var å knuse veden i stilkene med en kubbe eller en linbråke, derfor kalles dette arbeidet å bråke. Dette arbeidet var tungt og mennene deltok ofte i bråkinga. De ferdig bråkte stråene ble så banket med en slags kniv slik at siste rest av agnet/halmlaget forsvant. Dette er kalt «skaking», og var kvinnfolkarbeid. Ofte ble dette kalt «sladderonna». Til slutt hekla man linet. Da dro man linfibrene over jernpigger som var festet til en treplate. Det var en lang og tungvinn vei fram til ferdig linfiber, så måtte det spinnes og veves. Linet ble derfor et dyrt materiale. Lin ble brukt til spesielle stasklær som brud­gomsskjorte, søndagsskaut og til likklede. Det er knyttet utrolig mange sagn til linet og den makt denne planten representerer.

Brennesle

Man kan også bruke brennesle.

Skulle man få fram fibrene til spinning, måtte neslen bearbeides på samme måte som lin. For å få fram fibrene ble neslene lagt i vann slik som linstenglene, eller tørka, skrapa og banka. l den norske Kvalsund-båten fra eldre jernalder er det funnet knippe av neslestilker.

Høsten

Den 29. september, Mikkelsmess, da var den livsviktige produksjons­perioden nådd sine mål. Sauene ble badet og klippet. Etter sortering av ullkvaliteter begynte tiden da all ulla skulle kardes.

Fra den 14. oktober begynte vinterhalvåret. På primstaven er dagen merket med vott. Den skulle minne om at tiden nærmet seg da en trengte klær som vern mot kulden.

Kardinga av ulla skulle være avsluttet innen 25. november, Kari­messe. På primstaven er dagen merket med et hjul. Etter gammel norsk tradisjon tolket som et rokke / spinnehjul, så denne dagen skulle man ta fatt på spinningen, selv om hjulet på primstaven egentlig henspeiler på noe heltannet. Dagen 25. november er knyttet til den katolske helgen, St. Katarin, som ble dømt til døden ved å stegles til et hjul. l Norge fikk altså hjulet et annet begrepsinnhold knyttet til tekstilproduksjonen.

Arbeidsdagen for husmoren startet kl. 4-5 om morgenen. Da var det bekmørkt, siden visnakkerom slutten av november. Arbeidslyset i en bonde-bystue i gamle dager var langt fra god. Det var snakk om tyribluss, et stearinlys eller bare skinnet fra peisen. Selv etter at parafinlampa ble vanlig, brukte man ikke den om morgenen, for oljen var dyr. Det var først når alle var samlet om ettermiddagen og kvelden at den ble tent.

Grunnen til at husmødrene vanligvis sto så tidlig opp, var ønsket om å få spunnet en snelle før de gikk i fjøset, – dessuten var det arbeidsro før barna og mennene sto opp. Resten av dagen var fylt med hus­arbeid, matlaging og lignende til 4-5 tiden om ettermiddagen. Da fortsatte de med spinning til ut på kvelden. Arbeidet med spinningen varte til over jul. Det var bare «lussenatta», 13. desember, som man trodde var årets mørkeste og farligste natt, at man hverken skulle spinne eller bake. da ville alt det en arbeidet med, bli ødelagt.

Veving

Etter jul kom vevstolen fram. Noen ventet til det ble bedre lys i februar. l små husmannsstuer ble det ganske overfylt og trangt når veven kom opp.

l førstninga var det flettinga de alltid eksperimenterende menneske­hendene tok til for å fremstille forskjellige slags bruksting. De fletta og smetta i hverandre vidjer til korger, eller de smetta og fletta i hverandre vidjer og tråder av forskjellige materialer, både til smale belter og til store matter.

Ordet «tekstil» kommer av det latinske ordet «textere». som betyr både flette og veve.

På større gårder, hvor man hadde bedre plass, sto vevstolen i eget rom, der var det også flere som gjorde tjeneste, så at flere kvinner vevde hver sin stund. Man kan tenke seg hvor mye stoff som skulle til for å dekke behovet til en storfamilie. Tjenestefolket skulle som oftest ha sin lønn i form av mat og klær. Det skulle lages tøy til klesplagg: til åklær og til sengetøy osv., fra det tykkeste vadmel til det fineste linstoff, alt gjort for hånd. Hele tiden skulle klær lappes og holdes i stand. Hvert plagg hadde sitt livsløp. Det ble også laget til spesielle anledninger, som til bryllup eller høytid, stasklær og kirke­gang. Etter hvert ble stasklærne søndagsklær, slik man tok på seg etter at man kom hjem fra kirken. Neste skritt for søndagsklær var bruk til hverdags. Om sommeren brukte man klær som var så lappet og slitt at de ikke egnet seg til bruk om vinteren. De mest lappete og fillete klærne brukte man i fjøset.

Siste stadiet var at plagget ble vaskeklut eller revet i filler og brukt til filleryer. Det gjaldt å være sparsom og bruke alt til siste trevl.

Lappeteppeteknikken sies å ha kommet til Norden fra USA, der lappe­teppene visstnok under den første koloniseringstida ble til av rein og skjær tekstilmangel, men som alt på 1700-tallet utvikla seg til ei særprega form for husflid.

Ved århundreskiftet (1900) begynte mønster som «log cabin», «diamond» og stjerner å bli vanlige også i Norden.

Oppreid seng

Ei oppreid seng hørte gjerne med til medgifta, blant det som bruden tok med seg til det nye hjemmet. I 1682 mente de at ei oppreid seng i Åsen i Sigdal besto av: Ei blårandet bolsterdyne, et hodelag, et strielaken, et lerretslaken, en ny skinnfell, et randet sengeklede og ei lita pute. De brukte skinnputer i sengene, gjerne med putevar på.

Struveft eller strugarn, som de sa, av hjemmeavla lin brukte de til sengeklær. Laken vov de gjerne av strugarn med bomullsrenning og struveft, men til hverdagslaken og bøssteppe i halmsengene vov de av grov stru med linrenning. Nautehårsplagga var enten vevd treskaft til underplagg slik at bomulla ble på den ene sida. eller toskaft – tvistplagg – til å ha oppå skinnfellen. De gamle tok nøye vare på nautehåret. Det ble vaska, tørka og spunnet med ull til nautehårsgarn.

Den skrøfta rughalmen ble holdt for å være den beste sengehalmen. Men folk tok det de hadde, all slags halm, høvelflis, eldstamp, størr, lauv og regnligget høy.

Skinnfeller av gode saueskinn med ulla på hører til ei oppreid seng. Folk lå i skinnfeller, sommer som vinter. Om sommeren brukte de ofte slitte feller med lite ull på, eller de vrengte vinterfellen så ullsida kom opp. Det var vanskelig å få gjort skinnfellen helt rein. De kunne ikke vaske den. En kald klarværsdag om vinteren hengte de skinn­fellene ut. De hang ei stund før to kvinner tok fatt i hver sin ende på fellen og dengte den inn med «loppepåkar». Da røss den tæla loppa ned på snøen og satte livet til.

Men fellene var ikke reine for det. Derfor tok de fellene på badstua om våren og røkte og varma de der, før de ble hengt på stabbursloftet for sommeren.

Ca. 1890 kom springmadrassene og avløste de gamle underlaga. Det kom fabrikklagde ullplagg, filt- og vattepper, som ble bytta ut med de gamle kvitlane, ullteppene var jo mye mer reinslige og lettvinne. Da ble det flere og flere som skaffa seg disse. Skinnfellene forsvant ettersom de ble utslitte. På den måten ble det slutt med å ligge i skinnfeller.

«Skrøfta halm: kornet er skåret men ikke treska. Kornet blir slått mot et redskap eller en bjelke for å få kornet til å dette av halmen. På den måten ble ikke halmen slått i småstubber.»

Liten tekstilfabrikk

Det var kvinnene som først og fremst sto for tekstilproduksjonen i det gamle bonde / naturalsamfunnet. Selv om mennene sto for laging av sko og reparering av dem, kunne mennene også være med og sy klær, og ofte fortelles det om menn som var med og reparerte grovere klesplagg. Allikevel var det kvinnenes innsats hovedsakelig, og det er en innsats som kan måles.

Man kan nesten si at det var en liten tekstilfabrikk på hver eneste gård før den industrielle revolusjon fikk fotfeste i Norge rundt 1860-70 årene, og det store hamskiftet i norsk bondekultur satte inn.

Stoff av melsekker

l nyere tid var det vanlig at kjøpmannen kjøpte inn mel i 100 kg sekker, for deretter å selge det ut til kundene i løs vekt. Da sekkene var tomme, ble de solgt ut til kundene. Kundene kunne også få kjøpt mel i 50 kg sekker. Råstoffene ble utnyttet så langt det var mulig, og så lenge emballasjen på mel, sukker og- lignende var av stoff, var det naturlig for husmora å nyttiggjøre dette relativt rimelige stoffet.

Om melsekkene og sukkersekkene var billige å anskaffe, var det mye å gjøre med dem før de kunne brukes. De hadde store trykte bok­staver, ofte i rødt eller sort som fortalte om innholdet, og disse måtte fjernes før bruk. Metodene var stort sett de samme, bokstavene ble gnidd inn med grønnsåpe før de ble lagt i vann, og deretter skrubbet. Det var viktig at sekken ikke ble kokt før bokstavene ble fjernet, det varme vannet virket fikserende, og bokstavene ble sittende til evig tid. Etter fjerningsprosessen ble sekkene lagt på snøen og bleket i mars-sola. Melsekkene var fortrinnsvis vevd i tett bomullslerret, og de fantes i ulike kvaliteter. Sukkersekkene var også vevd på samme måte, men av langt tynnere tråd, så de var ikke så slitesterke.

Til et laken trengte man to store melsekker. For å lage et laken ble melsekkene sprettet opp i siden og så ble de sydd sammen på langs i midten. Det var et svært slitesterkt stoff. Det ble sydd både laken, håndklær og putevar av sukker- og melsekker. Noen sydde også pynte­håndklær.

Laken og putevar var vakkert utsmykket med mellomverk som enten var heklet kniplet eller brodert i hardangersøm. Noen overlakener hadde også heklete eller kniplete blonder påsydd i enden. Til over­lakenet var det vanlig å sy tilsvarende småputer. Dekoren var den samme som på overlakenet men tilpasset putas fasong. Rundt de fleste putene var det sydd på en rynket kappe, og som regel var kappa dekorert med maskinsydde parallelle legg. Under småputa hadde man en langpute, men langputevaret var sjelden dekorert.

Monogrammene på sengetøyet var tidlig i perioden brodert med bitte små røde korssting. (Ca. 1850 – 1914) Rundt århundreskiftet ble de brodert i hvitt med tykksøm, plattsøm og kontursting. Og de var store, snirklete og flere var omkranset av broderte blader.

Oppsummering

Det tekstile arbeidsåret forteller mye om livet på den gamle gården, bondekulturen, en del av vår kulturarv. Men området tekstil har først og fremst vært knytt et til kvinners liv og virke, så mye av kvinners historie formidles gjennom kunnskaper om det tekstile arbeidsåret i det gamle bondesamfunnet.